En annen litt interessant ting her:
Sitat:
Ved nasjonale godkjenninger er ikke direktivet like klart på hvordan kravene skal
dokumenteres. Dagens norske ordning med fabrikant eller uavhengig laboratorium gir etter
vår oppfatning ikke en tilstrekkelig entydig, oversiktlig eller kvalitetssikret ordning.
Vegdirektoratet forstår direktivet slik at utpekte prøveinstanser også skal levere
dokumentasjonen ved de nasjonale godkjenninger som direktivet åpner for. I en
arbeidsgruppe i EU som ser på bl.a. alternative krav ved enkeltgodkjenning er det fra andre
land framkommet at en vurderer å tillate dokumentasjon fra prøveinstanser utpekt også av
andre EØS-land enn de som gir godkjenningen. I forskriftsforslaget er dette tatt inn og vil
gjelde både nasjonale typegodkjenninger, småserier, enkeltgodkjenning av nye og
enkeltgodkjenning av brukte kjøretøy. Liste over utpekte prøveinstanser er lett tilgengelig på
internett og oppdateres kontinuerlig.
Det ser da ut som muligheten for å f.eks. få godkjent bil, ihvertfall import av nyere bruktbil fra USA, kan bli forenklet, da man kan få godkjent bilen i land som har litt større evne til å utvise skjønn, f.eks. Sverige/Tyskland og så bruke godkjenningspapirene derfra som underlag for å få bilen registrert/godkjent i Norge.
I Norge er de jo ene og alene ute etter å bla i papirer som ikke finnes, og de krever dokumentasjon som er umulig å oppdrive. Dette gjelder godkjenning av ombygger uansett hvilket land bilen kommer fra, det er i mange tilfeller stokk, stein umulig å få godkjent noe som helst så lenge ikke produsent har gjort som f.eks. Volvo og gitt en generell godkjenning på motorbytter opp til en viss effekt. I tillegg er det jo et evig problem at ALLE ansatte ved trafikkstasjonene har forskjellig mening og synspunkt på ting, og de tolker reglene forskjellig. Jeg har bodd i Tyskland og kjenner noe til hvordan TÜV forholder seg til godkjenninger, og det er noe *helt* annet enn her til lands når det gjelder bruk av skjønn, smidighet og sunn fornuft.